Fem kodingsfeil som koster både tid og penger

Jeg ser det hver uke. En pasient kommer inn med feber og hoste, jeg skriver J06.9 (uspesifisert øvre luftveisinfeksjon) fordi jeg ikke husker hvilken kode som skal til. Sekretæren sender det inn, og refusjonen blir lavere enn den burde vært. Samtidig mangler jeg kanskje viktig informasjon når pasienten kommer tilbake tre uker senere med samme symptomer.

Kodingsfeil ved akutte infeksjoner koster oss både penger gjennom feil DRG-vektning og pasientsikkerhet når vi ikke dokumenterer ordentlig. Her er de fem feilene jeg ser oftest, og hvordan du unngår dem.

1. Du bruker uspesifisert kode når du burde spesifisert patogenen

Dette er den klassiske feilen. Pasienten har bronkitt, jeg skriver J20.9 (uspesifisert akutt bronkitt) fordi jeg ikke fikk dyrket eller testet. Men hvis jeg hadde gjort det, eller hvis jeg har kliniske holdepunkter, burde jeg ha brukt J20.0 (bronkitt forårsaket av Mycoplasma) eller J20.1 (H. influenzae). Spesifikke koder gir opptil 20-30 prosent høyere DRG-poeng.

Løsningen er enkel: Gjør en rask test når det er aktuelt. Selv om du ikke venter på svar før du skriver resepten, noter du hva du testet for. Da kan du spesifisere koden senere.

2. Du glemmer sekundær infeksjon eller komplikasjon

Pasienten har feber og hoste som begynner som øvre luftveisinfeksjon, men blir værende i tre uker. Det er ikke lenger J06.9. Det er en sekundær bakteriell infeksjon eller en bronkitt som har blitt værende. Hvis jeg bare skriver J06.9, blir refusjonen for en enkel øvre luftveisinfeksjon. Legger jeg til J20.1 eller J18.9 (pneumoni), endrer det hele bildet.

Spør deg selv: Har infeksjonen utviklet seg eller komplisert seg? Når du dokumenterer det, koder du det riktig.

3. Du skiller ikke mellom viral og bakteriell infeksjon

A09 (diarré og gastroenteritt, uspesifisert årsak) og N39.0 (urinveisinfektor uten nærmere spesifikasjon) er kodene jeg ser oftest brukt feil. Pasienten har diarré. Er det viral eller bakteriell? Hvis du ikke vet, må du i det minste notere symptomene og varighet, for viral gastroenteritt og bakteriell diarré kodes forskjellig og påvirker både behandling og oppfølging.

Spør alltid: Blod i avføringen? Feber? Varighet? De svarene sender deg til rett kode.

4. Du legger ikke til eksponering eller kontakt

Under Covid-pandemien så jeg massiv underkoding fordi legen skrev J02.9 (uspesifisert akutt faryngitt) uten å legge til at pasienten hadde vært i kontakt med Covid-19. Koden Z20.8 (kontakt med smittsom sykdom) hadde gitt helt annen refusjon og ville gjort det lettere å spore smitte senere.

Hvis pasienten har vært eksponert for noe spesielt, legg det til som sekundærkode. Det handler ikke bare om refusjon. Det handler om pasientsikkerhet.

5. Du skriver diagnose i stedet for kode

Dette er den subtleste feilen. Du skriver "feber av ukjent årsak" i journalen, men du koder R50.9 (feber, uspesifisert). Problemet oppstår når pasienten kommer tilbake tre ganger med feber, og hver gang blir det R50.9. Da ser det ut som tre separate tilfeller. Hadde du spesifisert at det var en infeksjon som varte, ville det vært tydelig at noe ikke fungerte.

Les gjennom journalen din før du sender den inn. Stemmer koden med det du faktisk skrev?

Feilkoding koster gjennomsnittlig 10-25 prosent i tapt refusjon per pasient. Mer viktig: Det gjør at vi mister informasjon som kunne ha hjulpet pasienten senere. Bruk Kodeveiledningen fra Helsedirektoratet (2026-versjonen kom i desember), og ta deg fem minutter ekstra per journal. Det lønner seg.